Browsing Tag

materialistic

fotokunst piQmo talenter

Materialistic Identity

29 april 2016

 

Untitled 9 fra Materialistic Identity. Christiane Dame Huseklepp.

Untitled 9 fra Materialistic Identity. Christiane Dame Huseklepp.

Vi har blitt kjent med Christiane gjennom hennes fotografiske prosjekt ”Materialistic Identity” som vises på piQmo.com. Arbeidet er nært og personlig i uttrykk, men behandler et tema mange kan kjenne seg igjen i. Slik beskriver hun selv sitt prosjekt:

‘Ever since I was born I have been formed by the materialistic society I live in, and by the media. I have learned to live by the premisses of a man-made society, which is based on rules and laws. I have been formed to be the person I am today, unaware of the impact society and media have had on me. As I got older I always felt like something was not right. I feel like I am serving the society rather than myself. For me, it has always been difficult to find a meaning with it all. I am wrapped up in my life, with a feeling of helplessness and being lost. I feel like myself, but not ‘the real me.’ ‘The real me’ would not live the materialistic life that I am living.’

Untitled 1 fra Materialistic Identity. Christiane Dame Huseklepp.

Untitled 1 fra Materialistic Identity. Christiane Dame Huseklepp.

Christiane er i gang med et nytt fotoprosjekt, og det har brakt henne til Vietnam. Her søker hun kjernen i sitt nye fotografiske arbeid samtidig som hun bidrar som engelsklærer i lokalsamfunnet. piQmo har fått tatt del i hennes reise og vi vil dele noen av hennes tanker om sitt liv i Vietnam. Vi gleder oss til å følge Christiane videre som fotograf, kunstner og betrakter.

Etter vel en uke i Vietnam reiste jeg avgårde med en ny bekjent til Sapa fjellene i Nord-vest Vietnam. Vi ble værende på hotell en natt i landsbyen hvor det føltes som det like gjerne kunne vært en landsby i Alpene. Vi ble der en natt mens vi gledet oss til å bevege oss oppover og inn i fjellene. Det var som å gå inn i himmelen, med skyene under oss og med blå himmel over oss. Det eneste vi kunne se stikke opp av det myke og lyse landskapet av skyer, var mørke og mektige fjelltopper. Impulsivt begynte jeg å fotografere fra forskjellige vinkler og med forskjellige lysforhold. Selv om landskapsfotografi aldri har vært min lidenskap, klarte jeg ikke å dy meg. Uansett hvor vakkert et landskapsfotografi er, vil det aldri klare å gjengi det man føler når man står der, ute i naturen, omgitt av evigheten og skuet man har foran seg. En kan aldri få den samme følelsen av et bilde som den man får av å være i der selv, men man kan kanskje inspirere. Med mennesker er det annerledes. Vi beveger oss så raskt, og vi går fra en følelse til en annen i løpet av bare et øyeblikk. Å klare å fange en følelse i et fotografi, en følelse som definerer inntrykket jeg får fra et menneske er spesielt. Etter å ha passert det vakreste det går ann å tenke seg av landskap begynte vi å gå nedover i dalen. Dalen hvor H’mongene holder til. vietnam_christianedamehuseklepp_piqmo_galleri_behindthescenes_fjellMens jeg sto I grøftekanten ved en smal, humpete vei av leire, fikk jeg øye på en liten gutt. Han kan ikke ha vært mer enn tre år, og det var ikke et menneske å se i nærheten. Han var der helt alene. Han stod i en elv som gikk nedover i utkanten av veien, med bukser som var klissvåte til over klærne og tildekket av gjørme. Han var ute og lekte i elven og fikk plutselig øye på meg, da frøs han til og stirret på meg som om jeg var fra en annen planet. Jeg gikk sakte nærmere og nærmere og han rikket seg ikke. vietnam_christianedamehuseklepp_piqmo_galleri_behindthescenes_utsikt

Jeg dro frem kameraet og gikk ned på huk. Med store øyne fylt av begeistring og frykt på samme tid stod han der og stirret på meg. Jeg prøvde å få en reaksjon fra han ved å plaske i vannet, men han reagerte ikke. Resten av følget mitt hadde stoppet lenger oppe på stien for å se på en gravid gris som løp som en gal opp og ned langs veien. Da jeg plutselig hørte lyden av dem, rakk jeg å trykke på avløseren et par ganger før de kom brasende nedover og gutten forsvant inn i det endeløse mylderet av trær og busker. Kameraet mitt fanget en følelse, et utrykk som bare varte i et øyeblikk. Om det ikke hadde vært for at jeg hadde med kameraet mitt, ville følelsen vært borte for alltid. Etterhvert som vi gikk videre møtte jeg på mange H’mong-barn. Barn som aldri har vært utenfor de små landsbyene, aldri sett noe annet og som mest sannsynlig aldri kommer til å få se noe annet. De har en skjebne, et liv de er nødt til å leve. De er fanget, men fri på samme tid.Disse barna gjorde noe med meg, som jeg trengte å dokumentere. Uten å være helt sikker på hvor dette prosjektet fører hen, reiser  jeg tilbake til Sapa om en knapp uke for å bli enda bedre kjent med H’mongene og forhåpentligvis fortsette å fotografere dem. Med dette prosjektet beveger jeg meg litt bort fra mine performance-aktige fotografier mot noe mer dokumentarisk.